Femten avsnitt om Helmut Oehring og Rolf Borch
Den tyske komponisten Helmut Oehring har komponert en bassklarinettkonsert til dette årets Ultima. Rolf Borch (bildet) skal spille den. Vi har snakket med begge.
Tekst: Thomas Berg
Foto: Rune Kongsro
I: Oehrings biografi
Helmut Oehring ble født i det kommunistiske Øst-Berlin i 1961. Som tenåring lærte han seg selv å spille gitar, og plukket ved hjelp av øret opp musikken til idoler som Neil Young og Bob Dylan. Han utdannet seg til bygningsarbeider, og i løpet av 80-tallet var han vaskehjelp, kirkegårdsvokter og skogsarbeider.
II: Oehrings foreldre
Foreldrene hans var døvstumme. Det vil si at det alltid var stille i hjemmet der han vokste opp, bortsett fra noen dype lyder som foreldrene hans av og til lagde. Visstnok skal han ikke ha hørt talespråk før han var fire år gammel. Før den tid kommuniserte han bare med sine foreldre ved hjelp av tegnspråk.
III: Rolf Borchs hjemmeside
Klarinettisten Rolf Borch er født (1975) og oppvokst i Bergen. Han har studert ved Norges musikkhøgskole med Hans Christian Bræin. I tillegg til et bredt klassisk repertoar, har Borch et sterkt engasjement for ny musikk – noe som har resultert i over 70 urfremføringer av norske og utenlandske verk. Borch er også fast medlem i det unge fremadstormende kammerensemblet asamisimasa.
IV: Oehring om inspirasjon
– Min første erfaring med med samtidsmusikk besto i å lytte til Anton Weberns «Variatonen op. 27» – det var et virkelig funky øyeblikk. Min musikalske bakgrunn i dag er merket av artister som – ved siden av Webern – Victor Jara, Freddy Mercury/Queen, Yes, Bob Dylan, Pink Floyd, Chet Baker, Miles Davis, Charlie Parker, Bernd Alois Zimmermann, Luigi Nono, Béla Bartók, Arnold Schönberg, Friedrich Schenker, Helmut Lachenmann og Franco Evangelisti, så vel som mine lærere Friedrich Goldmann og Georg Katzer.
V: Borch om Oehring 1
– Jeg urfremførte et stykke av ham sammen med asamisimasa under fjorårets Ultima. Det het «Fragile Water» og var kammermusikk. Å spille Oehring er veldig moro og musikantisk. Han er preget av rytme og klare, musikalske poenger. For lytterne er han veldig umiddelbar. Vi merket under fremføringen at det var god stemning blant publikum, i tillegg til at det var stappa fullt. Det er takknemlig å spille musikk som går rett hjem.
VI: Borch om Oehring 2
– Denne bestillingen ga jeg ham før vi fremførte det forrige verket. Han sendte meg litt info om seg selv, sikkert fordi han hadde fått med seg at jeg skulle fremføre «Fragile Water», og håpet vi kunne samarbeide igjen. Da sa jeg sporenstreks: klarinettkonsert. Han svarte: ”Jeg skal begynne arbeidet i kveld.” Nå skal jeg slutte å plage ham, men det vil ikke være meg imot å samarbeide flere ganger.
VII: Oehring om dype lyder
– Har du hørt hvordan døvstumme prater? Stemmebåndene deres er forminsket, så de kan kun gi fra seg ukontrollerte, deformerte og dype lyder, og dette var de første lydene jeg hørte som lite barn. Jeg ber ofte strykemusikere om å stemme ned med opptil en femdel, eller paukespillere om å fjerne skinnet på paukene, slik at instrumentene bare så vidt kan reagere på buen eller stikken; da ”snakker” instrumentene på den samme ukontrollerte måten. De dypeste instrumentene, som kontrabassen og el-bassen, interesserer meg ikke bare som bassrytmer, men også som ”skapninger”. Fordi jeg ble født inn i tegnspråket mens jeg selv kunne høre, er alle gester og bevegelser for meg knyttet intimt til øret. Derfor er de ”koreografiske” delene av et stykke veldig viktig for meg; dette gjelder særlig for kontrabassen, som ofte krever store bevegelser bare for å komme seg rundt den. Jeg trenger en musiker som er i stand til å danse med sitt instrument, å være ett med det; det skjer så ofte at bevegelsene virker misdannede og pussige; det er ikke det at man ikke skal legge merke til det fysiske arbeidet, men det bør aldri komme i veien.
VIII: Oehring svarer på spørsmålet: ”Hvordan har det å vokse opp med døvstumme foreldre påvirket dine tanker om lyd?”
– For meg er det å se mer ”normalt” og helhetlig, mens det å høre er eksotisk og rart, men rørende.
IX: Borch om bassklarinett
– Årets verk er en bassklarinettkonsert. Det er veldig uvanlig. Jeg kan i farten ikke komme på en eneste annen bassklarinettkonsert. Han har vært bestemt på at det skal være bassklarinett. Heldigvis spiller jeg alle klarinettvarianter. Det må man nesten gjøre når man driver med ny musikk. Den er stor, bassklarinetten. Den står på gulvet som en cello, men man spiller på den på samme måte som en vanlig klarinett. Vanligvis har den noe av den samme funksjonen i musikken som det en tuba eller kontrabass har.
X: Borch om årets verk
– Det er nå to uker siden jeg fikk stemmen min, og det går ganske tungt. Sånn er det nesten alltid med nytt materiale. Det er en kjip jobb, men etter hvert blir det gøy. Også i dette verket ser det ut til at Oehring bruker en stabil rytme, men ellers er det formmessig sett stikk motsatt av det forrige. Den gangen var det mer kryssklipping; først en kort og rask bit, så en langsom, og så gjentok det seg, mens det nå er snakk om et stykke som tar seg god tid til å være poetisk i begynnelsen før rytmen kommer og varer helt til slutten.
XI: Borch om Brahms og brumming
– Stykket heter «Die Meere» etter en sang av Brahms. Den er opprinnelig for to sangere og piano, mens dette er for to klarinetter og piano mens jeg brummer med mine egne greier. Stykket er en blanding av Oehrings og Brahms’ musikk, og du hører Brahms trer frem av og til.
XII: Den selvlærte Oehring
Etter å ha oppdaget samtidsmusikk i 1985, gikk Oehring på platebibliotekene og ble kjent med musikken til Bernd Alois Zimmermann, Karlheinz Stockhausen, Friedrich Goldmann og Georg Katzer. Oehring lærte seg selv å lese musikk og skrive ned sine gitarimprovisasjoner, og derfra gikk han videre til ordentlig komponering. Ettersom han ikke kjente noen musikere som kunne hjelpe ham, lånte han så mange instrumenter han kunne og eksperimenterte med dem på egen hånd, og slik fant han ut hva de kunne gjøre.
XIII: Oehring svarer på spørsmålet: ”Tror du at du lærte noe om musikk som du ikke ville ha lært fra en formell utdannelse da du til å begynne med var autodidakt?”
– Ja og nei på en gang.
XIV: Oehrings formelle utdannelse
Ikke før muren falt kunne Oehring begynne på en ordentlig musikkutdannelse, ettersom han ofte lot det skinne gjennom at han var uenig i det politiske systemet DDR kunne by på. Fra 1990 til 1992 var han masterstudent hos Katzer på Akademie der Künste, hvor han også er medlem. Deretter fikk han studere ved Cité des Arts, Paris, 1994, og Deutsche Akademie Villa Massimo i Roma, 1994–1995.
XV: Oehring om favorittsjanger
– Biografien min og møtene med spesifikke personer har gjort at jeg foretrekker scenemusikalske arbeider som har å gjøre med språk og tegn. For meg er musikkteater det mest interessante fordi det fører sammen forskjellige kunstformer med en poetisk og politisk holdning.