I Rådhushall og bøttekott
Benedict Mason er komponisten som går lenger enn alle andre i å oppløse orkesteret og konsertsalen. Nå tar han for seg Oslo rådhus.
– Publikum kommer inn her i foajeen. Derfra antar jeg de vil bevege seg opp mot bankettsalen. Det kommer an på det ferdige stykket til Mason.
Nora Ibsen er den som for alvor trekker i trådene når det gjelder å legge til rette for den britiske komponisten Benedict Mason sitt verk til årets Ultima. Mason har for vane å lage såkalte stedsspesifikke verk, det vil si: Musikk skrevet spesielt for et bygg. Han har lagd slike for Miller Theatre i New York, Tanglewood i Boston og Paradiso i Amsterdam, og i Oslo er det Rådhuset som har inspirert ham.
Konserten skal foregå på den måten at publikum loses gjennom foajeen, Rådhushallen, bystyresalen og andre rom, og hele tiden bli møtt av musikere og sangere her og der.
Lei av salen
«Jeg ble lei av den tradisjonelle konsertsalen der musikere kom inn, ventet på dirigenten, satt der, leste musikken og siden forlot scenen,» sa Mason i et intervju med Bomb Magazine i 2007. «Jeg ønsket å bruke hele salen. Jeg ble veldig berørt av lyden av musikk utenfor scenen. Når noe befant seg langt borte, var det ganske tiltrekkende. Avstand, bevegelse, retning og resonans i den ekte eller illusoriske bruken av musikk, er parametere som brukes for sjelden.»
Ultimas direktør og kunstneriske leder Lars Petter Hagen er den som inviterte Mason til Oslo.
– Det var fordi jeg er begeistret for måten han arbeider på. Musikken hans er både personlig og original, respektløs for konvensjoner, men samtidig med et solid håndverk i bunn, som er knyttet til den europeiske kunstmusikktradisjonen.
Hagen mener at alle musikalske verk egentlig er stedsspesifikke – Mason gjør det bare veldig tydelig.
– Ingen musikk eller annen kunst kan etter min mening vurderes uten at sammenhengen den er oppstått i og presenteres i tas med i bildet. Musikk oppstår i en gitt historisk periode med sine sosiale og kulturelle forhold, den fremføres i et gitt lokale, og tidens publikum har sine spesielle forventninger når de kommer for å høre den. Mason arbeider ikke mot dette, men bruker det til å lage verk som er helt unike. Han er modig, for de fleste av samtidsmusikk institusjoner baserer seg på programkonsepter man kan dra på turné med, som man kan øve inn, pakke sammen og fremføre hvor som helst og når som helst. Musikken hans tar utgangspunkt i det som finnes her og nå.
Det er dessuten ikke slik at komponister ikke allerede arbeider med en lang rekke begrensinger.
– Tenk bare på det å komponere for et orkester: Du skal vite slike ting som hvor høyt en klarinett kan gå i pianissimo og hvor lenge en hornist kan holde tonen. Og om vi ser historisk på det: For komponister som Mozart eller Bach var det ikke snakk om annet enn at musikken skulle fremføres på et gitt sted til en gitt anledning, avhengig av om den som bestilte verket var kirken, en privatperson eller andre. Ikke før Beethoven og romantikken ble komponisten i større grad løsrevet fra dette. Derfor er det å gjøre musikken stedsspesifikk bare en videreføring av musikkhistorien, sier Hagen.
Konger og ballonger
Ibsen slår ut med hendene i Rådhusets store festsal.
– Dette er rom som Mason sikkert kan bruke. En musiker kan stå i hjørnet her, en sanger litt lenger opp i trappen, og et mannskor helt øverst der oppe.
Hun kjenner Rådhuset godt, for hun har to ganger tidligere arrangert store arrangementer her, og nå peker hun opp i taket.
– Flott tak, ikke sant? Det kan åpnes. Da vi arrangerte Kongens 70-årsdag, slapp vi ned store mengder blå- og sølvfargede ballonger. Det var stas. I hallen satt den største ansamlingen av kongelige jeg noen gang har sett, men da ballongene kom ble alle som barn igjen, ler hun, og veiver med armene for å vise hvordan de kongelige slo ballongene til og fra hverandre.
– Under åpningen av Ibsen-året slapp vi ned tusenvis av rispapir med Ibsen-sitater. De som arbeider her på Rådhuset, sier at de fremdeles finner noen av dem i krokene.
Dårlige filmer, god musikk
Opprinnelig var det filmskaper Mason skulle bli. Han studerte film i tre år ved Royal College of Art i London. Han likte det at man kunne klippe i film og lage montasjer. Imidlertid fant han etter hvert ut at det også var gøy å sette lyd til filmen, og gradvis gjorde han mer og mer lydarbeid for sine medstudenter.
Men det å klippe opp og montere på nytt fulgte ham fra film til musikk. «Den har alltid vært med meg, den grunnleggende ideen om montasje, om å redigere, og om å sette alt sammen igjen,» sa han i 2007, og la til at de filmene han hadde laget var ganske dårlige.
Ibsen haster oppover trappene fra storsalen og opp mot galleriet.
– Når de har gått gjennom her, kan musikerne og sangerne som var her løpe gjennom kantinen og dukke opp et annet sted. Ser du de to «skyteskårene» i veggen der borte? Under ett av de tidligere arrangementene hadde vi en fantastisk sangerinne i ett av dem. Legger du merke til akustikken her inne? Det er den Mason arbeider med.
Lydskulpturer
«Disse [stedsspesifikke] verkene kan sees på som kunstinstallasjoner i den forstand at de bruker rom og lyd på en skulpturell måte,» sa Mason til The New York Times i 2005.
«De er en komponists arbeider, laget med en komponists øre. Men inspirasjonen er visuell. Jeg er interessert i noter og mønstre og sånne ting, men jeg synes det er vanskelig å begynne fra et rent musikalsk ståsted. Noe må trigge fantasien min, og det er alltid noe visuelt.»
Ibsen har stanset opp utenfor Munchrommet.
– Her inne skal det være noen som synger, og meningen er at folk skal gå forbi døren og ikke være inne i rommet.
Hun haster videre.
– Inn her er biblioteket. Det er det også meningen at publikum bare skal gå forbi mens noen spiller der inne.
Mason sa til Bomb Magazine at det å være vant til å tenke på 24 bilder per sekund, det gammeldags film består av, og å dele dette opp i 2, 3, 4, 6, 8 og så videre, hjalp ham med å tenke kompositorisk. «Men det var ganske mange år med slit mellom filmskapingen og det å faktisk levere et verk som ’Double Concerto’ (1989). Noe av det som hjalp var å studere noteark – jeg pleide å studere og studere og studere noteark, for å se hvordan noe var gjort og prøve ting og høre resultatet. Den beste og eneste måten å studere komposisjon.»
Vi er nå i ferd med å gjennomføre en sirkelbevegelse i andre etasje rundt Rådhushallen. Så kommer vi inn i bystyresalen der politikerne sitter når de diskuterer og stemmer.
– Her kan man jo ha et musikalsk bystyremøte. Ser du, der er en dør. Gjennom den kan musikerne flytte seg. Mason er opptatt av alt det som er nødt til å foregå «bak scenen» mens konserten varer. Musikerne må selvfølgelig ha lytteapparater på ørene for å vite hvor i stykket de til enhver tid befinner seg.
I heis og bøttekott
Et siste ord til Mason anno 2007:
«Jeg ønsket å gjøre noe mer radikalt, å få folk til å komme inn og ut, og spille langt borte fra. Drømmen min var en synkronisert lyd av tilstedeværende, fraværende og fjerne musikere koreografert på tvers av publikum via en innviklet plassering og bevegelser gjennom hele bygningen. Korridorer, heiser, trapper og bøttekott så vel som eksterne steder som taket, og til og med omkringliggende parker og kanaler, slik jeg gjorde det i Amsterdam – alle rom var greie, så lenge folk kunne høre.
Jo videre rommet utvider seg bortenfor lyttearealet, jo mer poetisk kan ting være, og jo mer innovative, umiddelbare og fantasifulle kan folk være når de lytter – de konfronteres ikke med og distraheres ikke av musikernes nærhet. Det gir publikum langt mer frihet til å finne ut av hvordan de ønsker å tolke det de hører.»
Ibsen og jeg går nedover trappene til Rådhushallen igjen. Det er helt stille, bortsett fra summingen av en tysk turistgruppe oppe i bankettsalen og en mann som skraper med stoler han stiller på geledd i hallen. I september blir huset, for å låne ordene til Mason, fylt med «den lyden som flyter mot oss fra bakgrunnen av forlatte steder; den stemmen som med ett materialiserer seg fra et glemt hjørne i våre minner …»