Alenecello
Islandske Hildur Gudnadottir har laget musikk med kultgruppene Pan Sonic, Throbbing Gristle og Múm. Til Ultima kommer hun alene med sin livsledsager – en cello som bærer med seg torden og makrellskyer.
Av Eirik Kydland
– Det var ikke jeg som valgte å begynne å spille cello. Det var celloen som valgte meg.
Skal vi tro 27 år gamle Hildur Gudnadottir, må en slags naturkraft ha vært innblandet da hun som femåring grep tak i cellobuen. Den har hun holdt seg fast til siden, uavhengig av om hun har jobbet med klassisk komposisjonsteknikk, popmusikk eller elektronika.
Gudnadottirs sterke kjærlighet til instrumentet, kombinert med kunstnerisk nysgjerrighet og variert musikksmak, har allerede gitt den unge islendingen et variert liv som musiker. Hun har gitt ut to soloalbum – det seneste ble sluppet i år på prestisjeetiketten Touch – komponert musikk til teaterstykker og samarbeidet med støypionerene i Throbbing Gristle, techno-minimalistene Pan Sonic og popgruppa Múm.
– Jeg identifiserer meg med celloens rekkevidde. Instrumentet dekker et bredt følelsesspekter, både det dype, det krasse, det høye og det funklende, forteller Gudnadottir.
Brøt alle regler
Hildur Gudnadottir er klassisk skolert, men i ungdomsårene og studietiden var hun – som så mange andre – mest opptatt av å spille i rockeband, lage poplåter og eksperimentere med støy. Hun sier hun har brutt alle regler hun har lært ved kunstakademiene i Reykjavik og Berlin, men at årene på skolebenken likevel har gitt henne en teknisk og teoretisk bakgrunn som har vært avgjørende for den musikken hun lager i dag.
– Jeg lærte finger- og bueteknikk jeg aldri ville ha utviklet på egenhånd, men ble ikke særlig inspirert. I tillegg likte jeg dårlig knivingen og konkurransen mellom enkelte som jobbet med klassisk musikk. Etter hvert begynte jeg imidlertid å spille cello helt alene, og det var da instrumentets lydverden åpenbarte seg for meg. Plutselig skjønte jeg at jeg kunne kombinere celloen med eksperimentene jeg likte så godt å sysle med ellers.
Denne nysgjerrigheten etter stadig å utforske lyder og ulike sjangere, beskriver Gudnadottir som sin sterkeste drivkraft som kunstner. Dette er også hovedgrunnen til at hun stadig innleder nye musikalske samarbeid.
– Det er viktig for meg å aldri stivne i ett uttrykk, i én type musikk. I tillegg er det fascinerende hvordan helt ulike mennesker kan oppnå en spesiell kontakt gjennom musikken, uavhengig av kjønn, sjanger og instrumenter. Sammen deler vi en lydverden – en helt personlig og spesiell ting. Det er også det jeg tenker på når jeg spiller sammen med andre, heller enn å analysere hva det egentlig er vi gjør, forteller hun.
Musikk for skyer
Tidligere i år kom Hildur Gudnadottirs andre soloplate, Without Sinking, et dramatisk album som nettopp viser hvilket enormt register Gudnadottir klarer å lure fram fra celloen.
– Albumet er konstruert ved at jeg selv har lagt en mengde cellotoner lag på lag. Dette skaper en ny og mangefasettert kvalitet ved instrumentet. Det var som om celloens rekkevidde bare ble ytterligere utvidet. Det var nesten som om jeg skapte et helt nytt instrument, forteller hun, før hun understreker at hun ikke har loopet, klippet, limet eller manipulert cellotonene elektronisk på plata.
– Det er essensielt at hver tone skal få ha sitt eget liv.
– Stemmer det at skyer har vært en viktig inspirasjon for albumet?
– Jeg synes det er fascinerende at et stoff – for eksempel vann – kan ta så mange ulike former. Det var noe av det samme jeg ønsket å gjøre med celloen. Jeg ville bruke den som vann, kan man si, der tonene og lydene skulle bindes sammen av ulike teksturer og sammensetninger. Dette manifesteres også i platas komposisjoner. Noen av stykkene er tunge, nesten som tordenskyer, mens andre er tynne og skarpe, eller ganske enkelt fine og fluffy.
Naturforbannelsen
Det er et velkjent fenomen for islandske artister at landets natur alltid skal trekkes fram når musikken deres skal beskrives. «Tundra», «geysir» og «isbre» er liksom blitt standardfraser i omtaler av artister som Sigúr Ros, Múm og Jóhann Jóhannsson.
Dette opplever også Hildur Gudnadottir. For eksempel skrev nettstedet Dusted Reviews følgende om Without Sinking: «The whole album feels like it was composed to go with a film chock full of tragic images, or maybe a coffee-table book of black and white tableaux depicting misty moors or icy fjords». Men lager man instrumentalmusikk med sky-tematikk, ber man vel på en måte om det?
– Til syvende og sist er man jo alltid påvirket av sine omgivelser, uansett hvordan de måtte være, og derfor er jo islendinger inspirert av landets natur på en eller annen måte. Som nordmann vet du jo selv hvordan man lar seg påvirke av rå og voldsom natur. Samtidig tror jeg svært få islandske musikere aktivt jobber med disse naturbildene i musikken sin. Jeg kjenner ingen som skriver sanger om isbreer, poengterer Gudnadottir.
For tiden er hun bosatt i Berlin, noe som gir henne en viss distanse til hjemlandet. Derfor ser hun på musikkskribentenes overdrevne naturdille som både en forbannelse og en positiv ting for islandske musikere.
– Mange synes åpenbart det er eksotisk og interessant å assosiere fjell og breer med all islandsk musikk, dermed sjekker kanskje flere folk ut musikken som kommer fra landet. Men samtidig må man forklare dette i hvert eneste intervju man gjør, noe som blir slitsomt for islandske kunstnere.
– Ja, det burde vel egentlig være mer relevant å se på hvordan den økonomiske krisen påvirker kunsten på Island?
– Absolutt. Den økonomiske krisen på Island påvirker jo alle i landet. Ikke bare økonomisk, men først og fremst mentalt. Det er en tung tid, og krisen har så mange dimensjoner at den er vanskelig å ta innover seg. Man sier jo gjerne at kriser er bra for kunsten, så vi får se hva tiden vil bringe.