Vanskelig? Nei, lett!
Det som er uforståelig for noen, kan være tradisjonelt for andre. Slik ble det da en tysker og en norsking så musikkteater av Mauricio Kagel.
Av Thomas Berg
– Her var ikke alt like lett å forstå.
IdaLou Larsen er ikke en teaterkritiker å kimse av. Hun anmelder jevnlig for Klassekampen og er glad i moderne teater, jevnlig å finne på Black Box teater. Likevel: I møtet med en Ultima-forestilling av den argentinsk-tyske komponisten og iscenesetteren Mauricio Kagel, innrømmet hun å komme til kort.
For tyske Lennart Dohms, derimot, hadde forestillingen noe gammelmodig over seg.
– Det var litt som å høre Mozart bli spilt på originalinstrumenter.
h3.Musikk og nostalgi
Forestillingen «Mauricio K!» ble satt opp av teatertruppen Cinnober fra Gøteborg. Den reklamerte med «Musik, aktion, vansinne och maktspel byggt på verk av Mauricio Kagel,» og det må være lov å si at den innfridde på alle punkter. Forestillingen var nærmest en slags «best of» Kagel, der fem av de sju småstykkene var utdrag fra lengre verk.
Etter forestillingen sa Larsen at hun ikke var altfor kjent med Kagel fra før. Dohms, som studerer til å bli dirigent, var på hjemmebane:
– Er du tysker og interessert i ny musikk, så har du nærmest vokst opp med Kagel. I Tyskland har vi en lang tradisjon med å blande musikk og teater, og denne tradisjonen pågår og utvikler seg fortsatt. Derfor virket denne oppsetningen nærmest gammelmodig på oss. Det var som en godt konservert forestilling fra 60-, 70- eller 80-tallet, sa han, og ganske riktig: Verkene var fra perioden 1960–1982.
– Den fulgte tankegangen fra den gang om å ikke gjøre noe annet enn det som står i manuset, altså ikke bedrive noen form for improvisasjon. Det var interessant på den samme måten som det er interessant å spille Mozart på originalinstrumenter, men i Tyskland har mye skjedd siden dette ble laget. I Norge har dere kanskje ikke den samme tradisjonen for å blande musikk og teater?
– Nei, ikke i det hele tatt, svarte Larsen.
– Om du ikke kjenner reglene for la oss si klassisk musikk, så har du heller ikke noe utbytte av at noen tuller med dem. Norge er vel en ung nasjon med et ungt teater, sa Dohms.
– Ja, knapt eldre enn 200 år. Nationaltheatret vårt er hundre år gammelt, mens i Frankrike, som er mitt andre hjemland, har du teatre fra middelalderen, sa Larsen.
Musikk og teater
Dohms mente det er viktig og riktig at Norge lærer å kjenne røttene til denne formen for avantgardistisk musikkteater.
– Dette var helt nytt for meg. Jeg har ikke sett noe lignende. Jeg har sett Cinnober tidligere, men da opptrådte de med noe annet, noe som hadde mer handling, sa Larsen.
Hun fremhevet den franske teaterdirektøren Ariane Mnouchkine, som nyss mottok den internasjonale Ibsen-prisen for 2009, som sier at musikkteater er hennes form for teater.
– Mnouchkine sier at i den østlige delen av verden er musikk og teater fremdeles tett vevet sammen, mens vi i vest har skilt dem fra hverandre.
– Det var Kagels inntrykk også, sa Dohms.
– Foreldrene hans var jøder som flyktet fra Sovjet til Argentina på 20-tallet. Kagel, som ble født i 1931, vokste opp i Buenos Aires, men ble invitert av komponisten Pierre Boulez til å bosette seg i Vest-Tyskland i 1957. Da han kom, så han et tysk samfunn der Beethoven og Goethe fremdeles dominerte, og ble lei seg da han så at musikk og teater hadde skilt lag. Med sitt ironiske blikk satte han i gang med å dekonstruere musikken for slik å bringe den sammen med teateret igjen.
Musikk og språk – Det var mye satire i disse stykkene. Jeg så også commedia dell’arte, italiensk 1600-tall-teater, og det var moro å se disse gamle elementene inne i denne moderne oppsetningen, sa Larsen.
– Kagel bragte på mange måter latteren tilbake til Tyskland. Etter krigen og Auschwitz var humor og latter litt sånn, oj oj oj, sa Dohms, og viftet med hånden.
– Vi var heldige som fikk ham. Det var ikke enkelt å gjøre det han gjorde. Han satiriserte den tyske væremåten, og fikk oss til å se oss selv med nye øyne.
Larsen lurte på om det er aspekter ved Kagel man nærmest må være tysk for å forstå, og det innrømmet Dohms at det er. Også enkelte ordspill er vanskelige å oversette til andre språk. Deretter utbrøt han hvor flott det var at en teaterkritiker som Larsen kom for å se Kagel.
– Flere teaterkritikere burde høre musikk, og flere musikkanmeldere burde se teater. I går fortalte den irske komponisten Jennifer Walshe (komponisten bak Barbie-operaen XXX_Live_Nude_Girls, red.anm.) at hun stadig vekk fikk spørsmål om hvordan det var å komme fra et land som ikke har gitt verden noen store komponister. Det er feil, mener hun, for to av de største komponistene kommer fra Irland: Beckett og Joyce. Med det mente hun at språket har en fantastisk rytme og tonalitet. Stemmer det at dere her i Norge ser filmer på originalspråket med undertekster?
– Ja, sa Larsen.
– Det er jo glimrende. Da vokser dere opp med å høre musikaliteten i alle mulige forskjellige språk. Første gang jeg hørte Beckett, forsto jeg ingenting, men tonefallet i språket har sin egen melodi.
Musikk og folk
Larsen var nysgjerrig på hvor stort musikkteater er i Berlin, om det er vanlig at folk ser forestillinger som den vi hadde sett denne kvelden.
– Jada, det er helt vanlig, sa Dohms.
– Men du finner det ikke på de store teatrene. Det er fordi musikkteater ofte krever et lite lokale som kan gi en intimitet de store ikke kan.
– Så det er ikke bare for en elite?
– Nei. Jeg har forstått at dere her i Norge opererer med et for oss tyskere litt merkelig elitebegrep. Vi møtte operasjefen, og han fortalte at mange nordmenn nærer en slags frykt for opera, og at det blir sett på som en elitegreie i et ellers veldig egalitært land. Også samtidsmusikk blir visst sett på med skepsis, sa Dohms.
– Det er fordi teater og opera er så unge kunstformer her i Norge. Og det begynte hos overklassen som måtte arrangere forestillinger hjemme hos seg selv, fordi vi ikke hadde byer som var store nok til å kunne romme teater og operahus. Det forklarer noe av elitestempelet, sa Larsen.
– I sin barndom var teateret delt mellom commedia dell’arte, komedier og burleske forestillinger for massene, mens eliten foretrakk greske tragedier. Men de fleste andre steder i Europa har disse formene smeltet sammen, slik at det ikke lenger eksisterer et klasseskille innen teater og opera, sa Dohms.
– I Frankrike var det slik at revolusjonen var en viktig pådriver i denne prosessen, sa Larsen.
– Jeg vet ikke om jeg som tysker skal si dette til Norge, men det kan se ut som om dere trenger en teaterrevolusjon, lo Dohms og forsvant i natten.