Kafka-fragmenter
Kurtágs komposisjon til utdrag fra Franz Kafkas brev og aforismer er en vandring forbi og mellom dem. Han stanser opp ved noen og knytter dem til sitt eget liv.
György Kurtágs Kafka-fragmenter er et verk som plutselig anbringer oss langt inne i irrgangene i det tidlige 1900-tallets sentraleuropeiske kultur, i en verden der alt på samme tid virker både alt for nærværende og aldri tilstede, både intenst og indirekte, forskjøvet og utsatt.
Utgangspunktet er altså Kafka, eller snarere: opplevelsen av å lese Kafka, og da til og med litt fra siden, gjennom komponistens dagbøker, de som ble gitt ut posthumt som Hochzeitsvorbereitungen auf dem Lande. Faktisk er Kurtágs utgangspunkt enda mer indirekte: Dette er musikk som er bygget på hans egne notater fra brevene. Kanskje minner dette om Walter Benjamins Passagen-Werk, den kollasjaktige litterære vandringen gjennom de parisiske arkadene. Benjamin er da også en skikkelse som står dette prosjektet nær. Det er noe samleraktig, mystisk, dypt melankolsk og samtidig svært uttrykksfullt i Kafka-fragmentene.
Kurtágs vei til disse bitene av Kafka-brev gikk gjennom musikken, og i en avgjørende fase av karrieren. I 1957-58 bodde han i Paris, med lang avstand til det Ungarn der oppstanden i 1956 var blitt slått hardt ned. Han studerte hos Olivier Messiaen og Darius Milhaud og arbeidet sammen med psykologen Marianne Stein, han hørte Webern og han leste Beckett – og etter hvert altså også Kafka, som György Ligeti foreslo at han skulle lese.
Dette var viktige deler av den ballasten han hadde med seg tilbake til Budapest i 1959. Men først lenge etterpå, midt på 1980-tallet, hentet han frem igjen sin Kafka-samling og ble nærmest som besatt av å sette musikk til alt sammen, hver bit.
Selv om fragmentene i seg selv er tekster som er urørt, som gjenstander på et museum, er komposisjonen formet av Kurtágs vandring forbi og mellom dem, og av at han stanser opp ved noen og knytter dem til sitt eget liv. Han har selv understreket hvordan denne tonesettingen, dramatiseringen av et annet menneskes dagbok, er dypt og egentlig selvbiografisk. Det siste av fragmentene, ”Es blendete uns die Mondnacht …” (”Månenatten blendet oss) har fått den tilføyde tittelen ”… et par slanger som krøp i støvet: Márta og jeg”. Márta er Kurtágs kone, pianisten; denne teksten synges ikke, men den spilles utvilsomt, og er der som en del av intensiteten i hele verket.
Men også andre fragmenter har tilegnelser: Den andre hoveddelen består bare av ett, ”Der wahre Weg” – ”Den sanne veien” – og er et ”hommage-message”, et hyllest-budskap, underfundig, til Pierre Boulez. Boulez kan gjerne hylles som en som staket ut en ”sann” vei for den nye musikken i etterkrigstidens Europa, men fra Kafkas side handle dette selvsagt om noe annet: om tanken om at det, skjult for alle andre, finnes ”gode menn” som holder livet og verden oppe ved å holde seg til den sanne veien.
Vi presenteres for dem allerede i det aller første fragmentet, ”Die Gute gehn im gleichen Schritt …”: ”De gode går i samme takt. Uten å vite om dem, danser de andre tidens danser rundt dem.” Det er vakkert, det er tett knyttet til jødiske legender som både Kafka og Benjamin var vel fortrolige med og opptatt av, til samme tid, og mellom denne åpningen og slutten, varmt, til Márta, der de to er slangene som kryper i buede linjer der nede, de vet om de gode mennene, men kan likevel ikke selv bevege seg i noen rett linje, bare være der, håpe på at det gode finnes nær dem, men alt er til sist bare fragmenter, minner, det halvt glemte: Kurtág er fremfor noe det uklare minnets komponist, og den stilles dramatisk til skue her, denne stille viljen til å søke tilbake mot egen fortid gjennom en annens erindringer, støvete samlinger.
Tekst: Erling Sandmo
Foto: Pascal Victor