Øving å bryne seg på
Bratsjisten Ida Bryhn og fiolinisten Sara Övinge snakker om talent for å øve og velbehaget i samtidsmusikken.
Vi møtte Ida (28) og Sara (20) til en samtale om festivalmusikk, instrumenter, øving og følelser.
– Vi skal gjøre forskjellige ting. Jeg vet ikke hva Sara skal.
– Ikke jeg heller.
– Jeg skal kanskje stå litt på hodet.
Begge ler.
– Ida – du først!
– Jeg skal gjøre noe jeg har sett frem til hele livet: Fremføre verket «Naturale (Su melodie siciliane)» av den italienske komponisten Luciano Berio. Det er skrevet for slagverk, kassettspiller og bratsj, og er basert på siciliansk folkemusikk.
– Kassettspiller?
– Eller, jeg bør kanskje si teip. Teip med originalsang. Den sicilianske folkesangen er ganske spesiell, og ligner ikke på den norske i det hele tatt. Den er mer rytmisk, nærmere kulokk. Sydlandsk kulokk. Nå føler jeg meg helt på jordet, men det er veldig stilig. Jeg gleder meg til å spille med slagverk, for det har jeg ikke gjort før. En flink fyr som heter Eirik Raude fra Oslo-filharmonien skal traktere det. Det er det ene. Også skal jeg spille noen stykker av ungarske György Kurtág. Til slutt skal jeg fremføre et stykke av en som heter Emil Bernhardt, et stykke han sitter hjemme og skriver på nå, som jeg har bestilt. Han er en barndomsvenn av meg som, en fin musiker som sluttet å spille og i stedet ble komponist.
– Jeg skal også spille litt Kurtág. I hvert fall et stykke for fiolin som heter «Signs, Games and Messages». Det består av mange små biter.
– Det finnes for bratsj også. Jeg tror han i de stykkene samler mange ideer. Det virker som om de er ment som kommentarer til mennesker, til noe som skjer. Som om han beskriver livssituasjonen sin.
– To stykker komponerer verk til meg for tiden. Den ene er Martin Rane Bauck fra Musikkhøgskolen, og den andre er Marie Samuelsson, etter min mening en av Sveriges største komponister.
– Og hun skriver for deg?
– Jeg vant en konkurranse – en lytterpris på svensk P2 – der premien var at hun skulle komponere et verk til vinneren. Det blir nok et originalt verk med mange overraskelser, og antageligvis også litt mer enn bare fiolinspilling – kanskje litt sang eller skriking.
– Er du klar for å skrike?
– Å jada. Også skal jeg spille musikk av Gisle Kverndokk. Han har jeg spilt før.
– Skal du spille sammen med noen andre?
– Nei, det blir solospill. Men jeg lover å variere musikalsk sett.
– Ida: Du sa du hadde gledet hele livet til å spille Berio …
– Ikke hele livet. Kanskje halve. Jeg hørte det fremført første gang i Italia. Jeg husker stemningen. Det var i en italiensk kirke en kjempevarm sommerkveld, og det gjorde et veldig inntrykk. Senere har jeg hørt det ved andre anledninger.
– Hvilket forhold har dere til det å øve? Ida?
– Da vil jeg si at man ofte snakker om talent når det gjelder yngre musikere. At det er noe gudegitt, noe som “oj!” kom til meg. Men det viktigste er å ha talent for å øve. Hvis du ikke har det, kan du ikke bli en god musiker. Du har også behov for en metode, og til det trenger du en lærer som kan lære deg det håndverket det er å håndtere instrumenter. Det er moro å tenke på at det finnes forskjellige skoler, som den franske og den tyske, som blant annet går på hvordan du holder buen, og at din lærer hadde en lærer som hadde en lærer som hadde en lærer, og at vi har et stamtre for hvor teknikken vår kommer fra. Jeg vet at fra min lærer går det en link til den skotske bratsjisten William Primrose, og det føles godt, he he.
– Hvem var læreren din?
– Kim Kashkashian.
– Seriøst?
– Ja.
– Sara, hvordan er det med deg og øvingen?
– For meg er det slik at teknikken formes av det musikalske. Jeg tenker sjelden på det tekniske, bare forsøker meg frem til jeg har funnet den tonen eller lyden jeg leter etter. Om jeg ikke får det til, spiller jeg det en del ganger og forsøker igjen og igjen, men på et tidspunkt må jeg legge det fra meg, for jeg kommer ikke lenger uansett hva jeg gjør. Da lar jeg det ligge noen dager. Jeg passer på å ikke slite meg ut. Det er mye som skjer også når man ikke øver.
– Ida?
– Det er forskjell på musikere. Noen streber etter det perfekte, og det er fint nok. Det tilnærmet perfekte kan være et sterkt kunstnerisk uttrykk. Men for meg er ikke teknisk perfeksjon hovedpoenget. Og om du under øving finner det perfekte, så kan du ikke støpe det i jern. Det vil alltid skje noe som gjør de forskjellige fremførelsene forskjellige fra hverandre. Jeg husker en kommentar fra utdanningen som var ganske slående. En venninne sa om en kompis: ”Han er egentlig ikke så teknisk god, han bare øver så mye.” Det var i og for seg bra sagt. Det skjer bare et par ganger hvert århundre at det dukker opp noen som nesten ikke behøver å øve.
Sara legger til:
– Jeg liker å si at i øvingsrommet legger man et fundament. På det kan man så stå og la spontane ting få lov til å skje under konserten. Jeg vil at det skal skje noe nytt hver gang, og da gir det at jeg har musikken i fingrene meg frihet til å gjøre det jeg vil der og da.
– Hva er en god musikerutdanning? Sara?
– For meg har instrumentet alltid vært det viktigste. Musikkhistorie og teori har ikke vært så viktig for meg.
– Læreren spiller en stor rolle i en god utdanning, men i tillegg har jeg lært mye av mine medstudenter.
– Åh ja. Jeg også.
– Det å snakke sammen og ha felles mål og problemer og gå til samme lærer … jeg vil tro jeg har lært halvparten av lærere og halvparten av medelever. Når det gjelder musikkhistorie og teorilære, hadde jeg så gode lærere da jeg studerte i Boston at de greide å få meg til å føle at det ikke bare var relevant, men også utrolig spennende. Før det var jeg ikke særlig interessert i de to fagene. Jeg er glad for at arrogansen min forsvant.
– Men din arroganse forsvant aldri, Sara?
– Nei, dessverre. Ikke min.
Vi ler.
– Syntes du manglet noe i utdanningen, Ida?
– Jeg skulle gjerne lært mer om samfunnsfag i forhold til musikken, for samfunnet rundt oss har til enhver tid vært bestemmende både for hva slags musikk som er blitt skrevet og hvordan vi oppfatter den. Alt vi lager av kunst speiler samfunnet enten vi vil eller ikke.
– Til slutt: Hvordan har dere det med samtidsmusikken? Sara?
– Da jeg først hørte samtidsmusikk, syntes jeg det var vanskelig. Det var som om det var viktigere at den var rar enn at den kom fra hjertet. Nå har jeg begynt å lytte på en annen måte, og å lytte bedre, og det finnes mye fint. Jeg liker også at begrepet «samtidsmusikk» er så bredt og innebærer så få regler. Og det er gøy å spille nyskrevet musikk, for da kan ingen sammenligne det med hvordan det er blitt spilt før, he he.
– Ida?
– Jeg synes jeg kan merke det i kroppen når den nyskrevne musikken er god, som en følelse av velbehag. Uansett hvilket uttrykk musikken har, har den en nærmest organisk grunnstemning. Det må være et kriterium. Så synes jeg at når vi spiller musikk som er gammel, bør vi tenke på hvordan den har vært fremført før, mens musikk som er skrevet i dag er til oss som lever og spiller i dag, og det bør gjenspeiles i fremføringen.
Tekst: Thomas Berg
Foto av Sara Övinge: Rune Kongsro