Telegram fra nesen
Den franske komponisten François Sarhan har skrevet stykket «Telegrams from the nose». Det er inspirert av Gogol, Sjostakovitsj, Kharms og en mann som ble drept av Stalin.
Av Thomas Berg
Det finnes en tegning av den russiske forfatteren Daniil Kharms som stjeler nesen til sin eldre kollega Nikolaj Gogol. Enklest er det sikkert å tolke den som et tegn på at Kharms lot seg inspirere av Gogols novelle «Nesen» – en absurd novelle like merkelig og usannsynlig som mye av det Kharms skrev.
En annen som også lot seg inspirere av Gogol, var komponisten Dmitrij Sjostakovitsj, som levde samtidig med Kharms og i likhet med ham var en del av den russiske futurismebevegelsen. I 1926–1927 skrev han operaen «Nesen» basert på novellen.
Fjodor
Nå har den franske komponisten François Sarhan latt seg inspirere av både Gogol, Kharms og Sjostakovitsj. «Telegrams from the nose» er et 35 minutter langt verk der Sarhan leser tekster av blant andre Kharms over 12 musikkstykker. Derfor er det han kaller dem telegram.
– Telegrammer skal være korte og poengterte, og det er min musikk også, sier Sarhan.
Men om Sarhan lener seg tungt på tre kunstnere, er forestillingen likevel basert på livet til en som het Fjodor Bukharin.
– Han var en alliert av Stalin helt til han selv ble skutt på Stalins ordre i 1938. De fleste tekstene som blir lest er opptegnelser fra de stalinistiske rettssakene mot ham.
35 minutter
Verket er en blanding av musikal, video og installasjon. Med på laget har Sarhan fått med seg den sørafrikanske kunstneren William Kentridge. De visuelle elementene består av Kentridges sceneskisser til operaen «Nesen» som han skal sette opp på Metropolitan i New York i 2010. Bakgrunnen vil utgjøres av et stort lerret som ligner en collage av avisutklipp som alle hyller den vitenskapelige fremgangen. På dette lerretet vil filmen «Telegrams from the nose» bli vist, en kombinasjon av menneskeskygger, små, sorte siluetter klippet ut i papir, geometriske former inspirert av russisk futurisme, bokstaver som beveger seg og tekst.
På den nederste delen av lerretet er det plass til Sarhan, som vil begynne med å fremføre en pantomimedans sammen med sin skygge på filmen, og en fiolinist mot slutten av forestillingen. Under scenen er fortelleren Sarhan og fire musikere. Det hele varer i 35 minutter.
– Jeg møtte Kentridge via det belgiske ensemblet som skal fremføre musikken, Ictus, i Brussel, sier Sarhan.
– Ictus og jeg har samarbeidet to ganger tidligere. Kentridge møtte dem mens han arbeidet med noen samplinger av Sjostakovitsj. Etter hvert som vi samarbeidet på dette prosjektet, fant vi ut at det var bedre å skrive ny musikk i stedet for å bruke Sjostakovitsj. Den største utfordringen var å skrive noe som kunne passe til russisk futurisme uten å lyde som Sjostakovitsj.
Futurismen
Den russiske futurismebevegelsen innen kunst og litteratur begynte rett før revolusjonen. Mange av dem så på kommunistenes overtagelse av Russland og opprettelsen av Sovjetunionen som begynnelsen på det nye samfunnet, og ønsket revolusjonen velkommen.
Mot slutten av 20-tallet eksploderte bevegelsen, men på samme tid falt kunstsynet deres i unåde hos kommunistene som ønsket en mer folkelig og lett tilgjengelig kunst. «Finn noen anti-futurister vi kan stole på,» var Stalins beskjed, og deretter begynte kunstere å forsvinne, mens andre ble motarbeidet på det sterkeste ved hjelp av trusler og undertrykkelse.
Kharms ble arrestert sammen med andre forfattere i 1931, og tvunget til å leve i eksil i Kursk ett år. Han ble arrestert på grunnlag av å være medlem av «en gruppe antisovjetiske barnebokforfattere,» og noen av hans arbeider ble brukt som bevis. De ble sagt å være antisovjetiske på grunn av sin absurde logikk og motvilje mot å prise materialistiske og sosiale sovjetverdier.
Tilbake fra eksilet hadde Kharms store problemer med å publisere noe. Det meste ble lagt i skrivebordskuffen, og de få pengene han tjente, tjente han på barnelitteratur. Han levde derfor i fattigdom i mange år før han igjen ble arrestert i 1941, mistenkt for forræderi. Han ble satt i den psykiatriske avdelingen i et fengsel i Leningrad og døde der i februar 42. Hans etterlatte arbeider ble tatt vare på av venner, og fra og med 60-tallet ble han stadig mer anerkjent ettersom de ble trykket opp og spredt ulovlig.
Gogols nese
Nikolaj Gogol skrev sin novelle «Nesen» i 1836. Den handler om en mann ved navn Kovaljov, som en dag våknet og oppdaget til sin forferdelse at nesen hans var borte.
«Han ville ta en titt på en liten kvise som dagen i forveien hadde sprunget ut på nesen; men til sin enorme forbauselse så han bare en glatt flate der nesen vanligvis hadde sin plass.» Flau dekket han til ansiktet og gikk ut i St. Petersburg, der han til slutt så nesen, på Nevskij Prospekt, kledt i en staselig uniform. Han innhentet den og innledet en samtale, der det kom frem at nesen nå var blitt statsråd og ikke ville vedkjenne seg sin eier.
Christian Kjelstrup er både russiskspråklig kjenner av Gogol og forfatter av verdens eneste neseatlas. Han er ikke uventet svært glad i denne novellen.
– Kovaljovs nese er blitt tolket på ymse vis, sier Kjelstrup.
– Freudianske lesemåter er vanlige, og «kastraksjonskompleks» er et stikkord. Hovedpersonen legger mye av sitt liv og sin sosiale verdighet i nesen, og nesen, etter hvert av høyere rang enn ham selv, kan symbolisere et utskilt over-jeg, en sosial trussel eller fremmedgjorthet i Tsar-Russlands byråkrati. Når Kovaljov mister nesen, mister han ansikt.
Historien ender heldigvis godt. Han får beskjed om at nesen er grepet på vei til Riga, og en vakker dag våkner han med nesen på sin vante plass.
Tapt og funnet
Sarhan ser den forsvunne nesen som et symbol for det som skjedde i Sovjet etter futuristenes storhetstid.
– Det mest interessante for meg er sammenhengen mellom Stalins Sovjet og nesens forsvinning. Det virker som en refleksjon av det som skjedde den gangen.
Heller ikke Sjostakovitsj unngikk Stalins misbehag, kan Kjelstrup fortelle.
– Operaen ble stemplet som «formalisme» av Stalins koryfeer og forbudt fra og med 1936. Kanskje ikke så overraskende, ettersom operaen inkluderer snorkelyder og hovedstemmen skal synges av en nasal tenor. Pussig nok forsvant partituret til operaen om den forsvunne nesen, men dukket plutselig opp igjen, akkurat som nesen, nærmere bestemt i 1974, ett år før komponistens død, da dirigenten Rozjdestvenskij fant det i et bomberom i Bolsjojteatret.