Seminar hvor utøverens plass i verket drøftes.
En uformell paneldiskusjon ledet av Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin
Deltakere: Luca Francesconi (ITA), Heloisa Amaral (BRA), Eivind Buene, Eirik Raude, Pia Møller Johansen
Forholdet mellom komponisten og utøveren har vært under kontinuerlig debatt gjennom hele musikkhistorien. Snakker vi om et herre/knekt-forhold, eller representerer rollene snarere to, hver for seg like essensielle sider av fenomenet musikk? Spørsmålene har fått ulike svar gjennom historien. Fra komponistens synspunkt var barokken først og fremst preget av håndverk og flid, senere, i romantikken, oppsto genibegrepet, som på sin side også ble brukt om enestående utøvere. I modernismen ble utøverens etablerte teknikker utfordret til det ytterste, og enkelte verk skulle få rykte på seg som uspillelige. Dagens fokus på dialog kan kanskje forstås som et motsvar til denne tendensen, men sannheten er vel snarere at samarbeidet har en lang tradisjon. Enkeltmusikeres særegne kvaliteter har til alle tider inspirert komponister, og selv om man tidvis kan få inntrykk av mesterverket som sprunget ut av én unik fantasi, er det derimot ikke sjeldent et vellykket samarbeid som ligger bak. Når komponister i dag også lar enkeltutøverens tilnærming inngå i verkets idémessige grunnlag, skjer det ut fra tanken om utøveren og komponistens gjensidige avhengighet, og ikke minst fra erkjennelsen av potensialet som ligger i dette forholdet. Men kanskje er det som med relasjoner flest, at det er i konfrontasjonen og skjerpingen av motsetningene utviklingens neste skritt skjuler seg?
Entré: Gratis