Harrison Birtwistle
Ultimafestivalen har gleden av å presentere en av Storbritannias aller største samtidskomponister. Sir Harrison Birtwistle forener det historiske og det virkelig nye på unikt vis.
Sir Harrison Birtwistle er en nestor innen britisk musikk- og kulturliv. Da avisen Daily Telegraph i 2008 rangerte de 100 mektigste innen britisk kulturliv, havnet han på en 62. plass. Dermed har han en høyere rang enn navn som Banksy, Michael Attenborough og Ricky Gervais.
Adlet og hedret
Foruten sitt virke som komponist har Birtwistle ledet komposisjonsutdanningen ved Royal Academy of Music i London. Flere internasjonale priser har han fått, og han ble slått til ridder og fikk dermed tittelen ”Sir” i 1988. I tillegg fikk han i 2001 Order of the Companions of Honour. Ordenen gis som belønning for en særskilt innsats innen kultur, vitenskap, industri, religion og politikk.
Komponisten ble født i Accrington i Nord-England i 1934, fikk sin første klarinett som seksåring og begynte å komponere da han var elleve. Musikkutdannelsen fikk han ved Royal Manchester College of Music, hvor han studerte klarinett og komposisjon. I 1965 solgte han klarinettene sine og viet seg fullt og helt til å komponere. Under et gjesteopphold ved Princeton-universitetet i USA fullførte han sin første opera, Punch and Judy.
Orfeus-myten
I sommer vil Birtwistles siste verk The Corridor, en scene for sopran, tenor og seks instrumenter, uroppføres på den tverrkunstneriske Aldeburgh-festivalen i Suffolk. The Corridor har en inspirasjonskilde felles med mye annen kunst gjennom flere tusen år, myten om Orfeus og Eurydike. Lyrespilleren Orfeus reiser til dødsriket for å hente sin kone Euridike tilbake til livet. Dødsguden Hades lar ham gjøre dette, på den betingelse at han ikke ser seg tilbake når hun går bak ham på veien til de levendes rekker. Når de er nesten framme, klarer han ikke dy seg. Han snur seg, og hun forsvinner tilbake til skyggeriket igjen.
”Verket begynner omtrent ti minutter før Orfeus snur seg,” forteller Birtwistle avisen The Guardian om verket The Corridor. ”Så sier Eurydike: Hvorfor i helsike gjorde du det?! – metaforisk.” Han hevder videre at verket egentlig handler om Eurydikes indre, psykologiske nedstigning. I motsetning til mange andre kunstneriske fortolkninger av myten er det altså ikke helten og lyrespilleren Orfeus det legges mest vekt på. Tenorstemmen representerer Orfeus og blir stadig svakere etter hvert som Eurydike forsvinner ned i Hades’ rike igjen.
Dette er ikke første gang Birtwistle befatter seg med Orfeus-myten. Operaen Mask of Orpheus fra 1986 ble til gjennom hele 1970-tallet og er en av hans mest kjente og omtalte komposisjoner ”Én myte er nok. Og denne handler om musikkens kraft,” svarer Birtwistle på Guardians spørsmål om hvorfor han er så opptatt av akkurat denne tematikken.
På minotaurens side
Birtwistles siste opera The Minotaur (2005-07) har et liknende fokus. Den legger mest vekt på Minotaurus som bodde i labyrinten på Knossos, ikke på helten Tesevs som drepte ham. ”Han er den sentrale i sitt eget drama i stedet for å være gjenstand for frykten hos alle andre,” uttalte Stephen Langridge, som regisserte oppsetningen av The Minotaur på Royal Opera House i London våren 2008 til Daily Telegraph.
Inspirasjonen til denne vinklingen skal ha kommet fra et Picasso-trykk Birtwistle har på veggen i huset sitt i Wiltshire. Her innbyr Picasso til å dele minotaurens smerte, til å betrakte ham som menneske vel så mye som uhyre.
Det jazzinfluerte orkesterverket Panic hadde nok et mytisk utgangspunkt, nemlig skogsguden Pan. Med saksofonisten John Harle som ledende utøver hadde stykket premiere i 1995 under den prestisjetunge siste promenadekonserten Last Night of the Proms. BBC anslår at 100 millioner mennesker fikk med seg tv-overføringen av denne konserten.
Mange av de Union Jack-vaiende ”proms”-entusiastene i salen ble forarget og buet under framføringen. Daily Telegraph var derimot begeistret og skrev at opplevelsen var ”like spennende som å uventet bli fanget av en kraftig storm og overgi seg til elementenes rene forestilling som utspiller seg. Det er verken pop eller jazz, men like fullt når det inn til saksofonens sjel og avdekker undere som bare Birtwistle kan finne.”
Historisk som nytt
Birtwistle har også en sterk interesse for historiske stykker, men en innbitt motstand mot ortodokse framføringer og ensidig bruk av tidlige instrumenter. ”Bare ved å tilføre musikken noe av århundret vi lever i, kan vi vekke den til live,” sier han i en programkommentar til hans stykke Bach Measures med variasjoner over flere orgel- og korverk av Johann Sebastian Bach. Stykket regnes som et av Birtwistles aller mest tilgjengelige.
Semper Dowland, Semper Dolens betyr ”alltid Dowland, alltid sorgfull”. Tittelen på Birtwistles verk var også mottoet til komponisten og luttspilleren John Dowland, som levde i England fra 1653 til 1626. Dowland skrev omtrent 70 verk for sololutt og 84 for lutt og sang, og særlig sistnevnte bruker dissonans og kromatiske avvik (bevegelser i halvtonetrinn). Både tekster og melodier er ofte sorgtunge, følelsesladde og uttrykksfulle. Birtwistle arrangerer Dowlands instrumentalverk Seven Teares Figured in Seven Passionate Pavanes, også kjent som Lachrimae (tårer) fra 1605 og fletter inn så vel andre Dowland-sanger som ny musikk.
Mindre sorgtung er The Axe Manual, som opprinnelig ble skrevet for pianisten Emanuel Ax og ble urframført av ham og slagverkeren Evelyn Glennie i 2001. I løpet av sine 20 minutter fører verket piano og slagverk sammen i en fellesskapsånd snarere enn at instrumentene er i konflikt med hverandre. Birtwistle selv har kalt verket ”en samling rytmeteknikker”. The Axe Manual starter med en sekvens med over hundre takter i 4/8 og et raskt tempo som ikke varierer, noe som er uvanlig for Birtwistle. ”Scenen er klar for pulserende spenning, noe som finnes i stor grad her. Verket er definitivt ikke uten trekk av lek og konkurranse,” skrev forfatteren Paul Griffiths i en programtekst i 2008.