Mauricio Kagel
Da komponisten Mauricio Kagel (1931-2008) døde i fjor, var det en stor komponist og en foregangsmann innen musikkteater som gikk bort. Han var født og oppvokst i Argentina inn i en jødisk familie av russisk og tysk herkomst som flyktet fra Russland på 1920-tallet. Familien var kulturinteressert og drev med musikk og fotografi, og i det kagelske hjem snakket man seks språk flytende.
Kagel studerte musikk, litteraturhistorie og filosofi ved universitetet i Buenos Aires, i en periode med forfatteren Jorge Luis Borges som lærer. Den anerkjente komponisten og dirigenten Pierre Boulez var imponert over Kagels komponisjoner og anbefalte ham å reise til Europa for å utvikle seg videre. Han tok ham på ordet og reiste til Tyskland og Köln i 1954. Her ble han boende i mesteparten av sitt voksne liv. 20 år senere, i 1974, ble han professor i musikkteater ved musikkhøyskolen i Köln.
Kagels musikkteater har flere likhetstrekk med både absurd teater og fysisk teater. Skuespillerne blir instruert i å bruke spesielle ansiktsuttrykk og å entre scenen eller samhandle fysisk med andre skuespillere på helt spesifikke måter. Ofte er det oppførsel og væremåter samt kommunikasjon, eller mangel på dette, som er tema for verkene hans. Statstheater (1971) er en slags opera som kalles ”ballett for ikke-dansere” hvor kunstartene opera og ballett selv blir tema i verket.
Det fysiske rommet og konkrete, ikke-musikalske situasjoner leker Kagel også med i andre stykker. I Con Voce (år?) mimer en maskert trio at de spiller instrumenter, mens Match (1964) er en tenniskamp for cellister hvor en perkusjonist fungerer som dommeren.
Om det å komponere sa Kagel at ”absolutt og ikke-absolutt musikk kan bare skilles fra hverandre fram til et visst punkt. En søken etter ufeilbarlig sikkerhet her fører til forvirring. Selv blander jeg hele tiden absolutt og narrativ musikk, og hele tiden har je gi bakhodet konkrete inntrykk av følelsesmessige tilstander som er langt fra å være absolutte. Musikk er en realistisk kunstart.”
Her er han muligens inne på en kjerne ved sitt virke som komponist. Flere har bemerket Kagels hang til tvetydighet i sine verker, og noen tilskriver dette hans flerkulturelle identitet og opplevelsen av å bli betraktet som en europeer i Sør-Amerika, men som en søramerikaner i Europa. I et intervju med tidsskriftet Lettre i 2000 sier han at ”Jeg er interessert i tvetydighet. Ikke fordi jeg er en tilhenger av tvetydighet, men fordi det er et vesentlig trekk ved verden omkring oss.”