Ultima 2022: Reelt nærvær er vanskelig, og mulighetsbærende

SÅLE. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Ultima 2022: Reelt nærvær er vanskelig, og mulighetsbærende

Av: Sally Sayehdār.

Når fjorårets Ultima åpnet med 180 (!) hammerslag mot ambolten foran Rådhuset, ble jeg mildt irritert fordi jeg tenkte at jeg jo vet hva som kommer de 179 gangene etter. Hvorfor bli? Irritasjonen tror jeg bare var viktig og «riktig». Etterhvert ble jeg nummen til denne støyete opptellingen som jeg i en slags meditativ tilstand fikk for meg at representerte opptalte lik i kjølvannet av krig. En viktig påminnelse når det er altfor enkelt å redusere død og nød på verdensskala til helt naturlige deler av landskapet;når det er lettere å resignere til apati enn å la seg rokke ved.

Jeg oppfatter at slik sonisk vold, og annen samtidsmusikk, utfordrer musikkens rolle som konsumvare. Den er ikke øyeblikkelig tilfredsstillende, heller sjeldent, og det er vel heller ikke dens mål. Den fungerer som et motstykke til våre forbruksvaner der vi, ganske forståelig, ønsker å lytte til musikk som pasifiserer. For samtidsmusikkfestivalens forestillinger har sjeldent musikk som kan spilles på repeat—verkene fremføres én gang (og kanskje en gang til). I en verden som, i lys av det siste året, har vist seg å være mer ustabil og mindre progressiv enn antatt, er det appellerende å vugge seg ut av en voksende nervøsitet med ethvert middel som finnes (musikk, sex, rus, etc.).  Men samtidsmusikk er ikke et sedativ. Den utfordrer og krever at du er tilstede — på dens premisser.

Når noe beskrives som utilgjengelig «pling-plong», motiveres jeg bare til å dykke dypere i materien og vurdere det for meg selv. Det er utforskertrangen i meg. Så jeg dro på Ultimafestivalen og gjorde meg til en svamp for en uke. Under festivalen var jeg (og er fremdeles) i ukjent farvann, men det er tross alt der jeg liker meg best.

Begrensning, bevegelse og beruselse i SÅLE

Det tredelte danseverket av ANNA&CO startet først på utkanten av Hukodden. En skikkelse i hjelm, halvt ikledd en tung motorsykkeldress, minner om et romvesen. Kanskje har hun akkurat ankommet øya, fra et sted med truende forhold. Ankertauene hun er viklet inn i, strekker seg ut som meterlange spor på kryss og tvers over strandsanden. Å spore dem tilbake til kilden sin blir derfor en umulig oppgave. Stykket ender i et langt parti med en drakamp hun allerede har tapt, fortauene hun drar i er festet til en storstein. Anstrengelsen er vond å se på fordi den jo er forgjeves. Lydbildet vi omgis av har elementer av naturens svake brumming. Med Nils Petter Molværs sørgende men vakre trompetlyder forsterkes den gripende stemningen og gjør den sublim. Jentas slit er hennes egen, og hennes opphold på øya er uten et anker, uten fotfeste. 

SÅLE. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

I overgangen til forestillingens siste stykke, står kroppens spontane bevegelse sentralt. Det frie og hemningsløse jeg-et har avløst det konfliktfylte og begrensede i første stykke. Kroppen fungerer ikke lenger rent primitivt der det, i sin flukt fra nød, styres av frykt og er innstilt på flere farer. Syv dansere beveger seg behersket og kontrollert forbi, over og rundt hverandre innimellom bøyde stålsøyler. Jeg lurer på om det fleksible metallet (et oksymoron) er et bevisst grep. Samtidig som de er tilpasningsdyktige, viser danserne en Taekwondo-mesters soliditet. Sammen med lydbildets rytmiske funk-elementerblirstykket så energisk at jeg får en trang til å bevege meg heller enn å sitte og se på.

I kammerspillet, som er verkets siste stykke, utforskes en borgerlig dekadens i form av en lang, marerittaktig bakrus. En pelskledd mann ser knapt bevisst ut der han ormer seg iblant sølvservise spredt rundt på gulvet. Begre, skåler og skjeer er symboler på materiell overflødighet. Når de står tomme, vitner det om noe som har vært fullt. Det interessante med verket er at ingenting egentlig skjer. Likevel skaper scenografien og den bisarre dramaturgien et spenningsmoment av forventning og (gledelig) forvirring. En kvinne legger seg tvers over mannen på gulvet i en klønete stilling, for eksempel, som om hun var et bløtdyr med kun følehornene til å navigere seg. En annen mann, kun iført undertøyet, har stelt seg i en tom peis. Her er en blindhet og irrasjonalitet som er påfallende. Utydelige menneskerop gjør stemningen lunefull og dyster. Kanskje er ikke menneskene lenger forankret i realiteten, men lever seg inn i en hallusinert virkelighet. Jeg blir i alle fall ikke fristet til å bli med dem inn i den — jeg lurer bare på hva de har tatt.

Algoritmisk svartekunst i MEDIUM

I vår oppmerksomhetsøkonomi er vi som byttedyr for internettets oppgulp. Når et stykke innhold har vunnet vår oppmerksomhet, sprer den seg som en løpeild i vår digitale, og etterhvert personlige, sfære til det er alt vi ser og snakker (s)om. MEDIUM av Nuria Guiu og Ingri Fiksdal problematiserer dette, og jeg blir vitne til en kropp hvis menneskelighet gradvis opphører og besettes av en maskinell kognisjon. Verket leveres i en fengslende og rituell dans på Black Box teater. 

En håndfull lyskilder danner en sirkel rundt danseren i verkets første del. Når de går av og på i takt med hennes nærvær, tenker jeg at danseren interagerer med et digitalt system som responderer på brukerens inndata. Med sine stadig ville og virvlende bevegelser, blir danseren låst i et tvangsmessig mønster. Loopen tar ikke slutt før hun selv bryter med den. I verkets andre del er hun vendt mot publikum, hvor hun danser noe stakkato i et mylder av stilarter (taichi og ballett, blant annet). Midt i dansen dukker det opp et noe uventet element: TikTokens populære floss dance som ble til en meme etter den gikk viralt på internettet i 2014. Collage-teknikken er treffende, for algoritmiske anbefalinger er like vilkårlige, like lite sammenhengende og like lite styrt av en indre narrativ (slik mennesker gjerne er). Resultatet blir fragmentert og hjemsøkt.

Som en maskin som emulerer innhold fra minnets frekventerte besøkssteder, gjør danseren òg det. Og som vi blir gjort oppmerksomme på i verkets beskrivelse, fungerer kroppen som medium for åndelig kommunikasjon i alle verdens kulturelle riter. Jeg opplever at verket vil utvide det overnaturliges omfangsområde og vise at vi med vår digitale tilstedeværelse blir til medium — styrt og styrende samtidig. Denne analogien iscenesettes på fantastisk skremmende vis i verkets siste del der danseren både er dukke og dukkefører samtidig, der hun trekker seg selv frem og tilbake i trådene. 

Stemmen befaler: Voice Affairs

I motsetning til for eksempel fuglesang, kan menneskestemmen manipuleres og imitere. Når den imiterer, kan den gjøre seg dyrisk og ligne slangen slik som i Raed Yassins A Short Biography of a Snake. Kvelden var et sammenstøt av stemmer fra «det nye Midtøsten» som hørtes like religiøse ut som sangstilene de ble fremført i (madrigal, sakral, osv.). Stort sett følte jeg at jeg overvar seremonier viet til oldtidens guder, til tider også demoner.

Det var mest sistnevnte jeg opplevde ble manet frem i Manolis Manousakis ’State of Exception / Confli.ct. Oppå et ekstremt støyete og skjærende lydbilde hører jeg bassen konsekvent og eksklusivt artikulere seg i enkeltstavelser. Uttrykket blir fragmentert, flatt og rent uhyggelig. Mens jeg venter på et vendepunkt og innser at det ikke kommer, forblir det ulmende rett under overflaten. Ved verkets slutt hører jeg politiets sirener utenfor. Jeg tenker at tidspunktet er treffende, for her skjer det noe hinsides det kriminelle: Det høres ut som demonisk tortur, en blasfemi i Jakob kirke. 

 

I Samir Odeh-Tamimis VROS er det duket for demonutdrivelse. Når tenoren chanter perkussivt og frenetisk—chak chak chak — kommer jeg umiddelbart på Mike Patton ca. 2:40 inn i Mr. Bungles «Goodbye Sober Day». Etter et kjapt søk finner jeg ut at sangstilen opprinnelig er fra det indonesiske dansedramaet kecak. Dramaet baserer seg på en kamp fra ett av de store hinduistiske epos, hvilket er akkurat det jeg hører: en kamp mellom demon og høvding. Raslingen fra rasleinstrumentene og den gjentagende chantingen kulminerer i et vilt og tribalistisk høydepunkt som er forløsende. 

I dagens «gamle» Midtøsten er det jo ingen under noen autoritet som befaler med sin stemme — ikke kunstnere, og i alle fall ikke kvinner. Så lenge dens bærer tjener seg selv er talen forbudt. Voice Affairs kan tolkes som en gjenvinning av ytringsfriheten og oppleves derfor ekstremt viktig nå. 

Voice Affairs. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Å skape rom med lytting

På festivalen betraktet jeg ikke bare verkene, men fikk muligheten til å gå inn i lyttemiljø, som med Natasha Barretts PRESENCE/NÆRVÆR. Den hyperrealistiske lydinstallasjonen hadde en meditativ dimensjon der tidsmarkører forsvant, eller rettere sagt ble flatet ut, fordi feltopptak fra alle årstider og døgnets tider ble brakt til forgrunnen og prosessert likt. Det avgrensede, litt gjemte området på Akershus festning fungerte som en portal til forestillingsevnen, der jeg kunne se for meg alle stedsspesifikke hendelser under himmelen—reelle og innbilte. 

Ultimafestivalen inviterte meg først og fremst til å gå stier jeg ellers aldri går, for så å oppdage noe som for meg tidligere var uoppdaget. Hva som åpenbarer seg gjennom et verk er selvfølgelig interessant, og er jo det som setter samtalen i gang. Men kanskje enda viktigere er det at det åpenbarer seg. Som tilfluktsrom eller en alternativ realitet: Møtet med kunstverket igangsetter på mange måter en romlig forflytning, der ditt sinn får opphold i verkets hus i en liten periode. Den kognitive atferdsterapien sier at en slik mental fleksibilitet tillater en enklere vei ut av vanskelige og menneskelige opplevelser, bare fordi vi klarer å forestille en annen realitet. Å møte verket der det er uten å la oppmerksomheten vike, hvor enn vanskelig det er, er i høyeste grad frigjøring. For når radioen heller vil berolige og gjøre så du enkelt unnslipper din angst, er det egentlig bare en kontrollmetode for å bevare «freden». 

Sally Sayehdār er en av sju deltakere på Ultimafestivalens Curating Lab i 2022–2023. Prosjektet skal utvikle fremtidens kuratorspirer og gi rom for nye perspektiver og stemmer i feltet for eksperimentell musikk og lydkunst.

Sally presenterer et tilbakeblikk på Ultimafestivalen 2022 og beskriver hennes personlige refleksjoner og inntrykk fra de mange og varierte kunstneriske opplevelsene under fjorårets festival.

Forsidebilde: Achy Oafik.